Dette er mine ideer om spillelister
Fra tid til annen at vi har selskap som krever til bakgrunnsmusikk. Da må det musikk til. Mye musikk. Men ikke for inntrengende – ikke for insisterende – ikke for masete – ikke for krevende – ingen lange komplekse gitarsoloer – eller trommesoloer for den saks skyld – eller vidløftige jazz-improvisasjoner. Flere bassganger enn fuzzete gitarer. Definitivt ikke støymusikk – ikke be-bop – ikke dubstep. Det skal være et bakteppe av behagelig lyd som gir plass til at folk kan snakke med hverandre. Det er jo det man vil når man er på fest. Man skal heller ikke få en følelse av at det er P4 eller Radio Norge som står og durer i bakgrunnen. Ikke for mange låter som er spilt i stykker, altså. Det skal være noe for enhver smak. Gjerne noe mange ikke har hørt før, eller bare har en vag formening om. Det kan gjerne være 70 års spennvidde. Gjerne på alle slags språk – ingen hører etter tekstene likevel – alle mulige genrer. Og det skal være nok sanger i bøtta til å holde hele kvelden – minst.
Slik får du en liste som både gir plass til Charles Trenet’s «La Mer » fra 1945 til Lana Del Rey som nesten definerer easy listening for det 21 århundre. En liste som sklir florlett fra Herb Alpert & the Tijuana Brass til superkule «The Truth» med Handsome Boy Modeling School. Som lar croonere som Frank Sinatra, Tony Christie og Andy Williams utfolde seg innimellom nittitalls TripHop og små doser smooth Country & Western. Ingen blir forstyrret av Jim Reeves sin sonore røst – selv om den kommer innimellom litt Exotica (Martin Denny) og elektronika tango (Gotan Project).
Og slik kan jeg fortsette i det uendelige.
Og det er forbundet med stor fare å ukritisk bare ta en elle annen Spotify-generert easy-listening-liste. Da vil du i løpet av kvelden risikere at det hele greier flater ut i KI-genererte totalt intetsigende lydsuppe. Usj!
Et par eksempler for å understreke poenget mitt.