vlogg

Kategori: Musikk

  • Julesang – Jeg gleder meg ikke til jul i år

    «Jeg gleder meg ikke til Jul i år» er min kanskje aller, aller beste favoritt-jule-sang. Det er i tillegg en sang som kun jeg liker. I alle fall inntill nå. Har ikke hørt om noen andre som liker den, heller. Og når jeg entusiastisk setter på plata – jada, jeg har plata – får den kun fram døde blikk og gjesp. Sangen ble spilt på NRK en gang hver jul. Tror det holdt med det. Det var i et radioprogram som gikk på Lille Juleaften som het «Som Julekvelden på Kjærringa». Ingrid Sahlin Sveberg hette hun som hadde det programmet – og det satte fyr på min julestemning den gang.

    Den ble sunget av en viss Sonja Bønnes og er en feiende flott 60-talls poplåt i beste beat-stil. Teksten er skrevet av psykologistudenten Bodil Syvertsen. Den kom på tredjeplass i en pop-tekstkonkuranse som ungdomsbladet «Det Nye» hadde i 1963. Bodil Syvertsen var datter av daværende kirke og undervisningsminister Helge Syvertsen – som for øvrig var ansvarlig for opprettelsen av Norsk Kulturråd i sin tid. Bodil Syvertsen flyttet senere til California der hun arbeidet som psykolog og spesialist innen autisme. Hun ble blant annet brukt som fag-konsulent under innspillingen av filmen «Rainman» med Dustin Hoffman og Tom Cruise.

    Låta ble spilt inn med Rolf Wesenlund som innspillingsleder. Det sies at Sonja og Bodil møtte Kjell Karlsens orkester mitt på natta i Oslo etter et julebord, og de bestemte seg der og da for å gå rett i platestudio for å spill inn sangen – på natta

  • Julesang – Fairytale of New York

    Shane MacGowan og Pogues ved Seinen:
    EPSON scanner image Mouliric, CC0, via Wikimedia Commons

    Denne er fin. Dette er julesangen som står i konstant fare for å bli spilt i hjel. Men jeg blir aldri lei av den. Den finnes i utallige versjoner, selvsagt. Alle versjonene der den fremføres live avsluttes med at Shane MacGowan byr opp sin kvinnelige motpart til dans. En litt ubehjelpelig dans, men beviset på at selv en ubehjelpelig dans kan være vakker. Shane MacGowan døde i høst, og med det stilnet røsten av en sober lyriker – både pakket inn i festmusikken til The Poques og tidvis overskygget av hans rykte som fyllefant. Det er som lyriker han vil bli husket over tid – tror i alle fall jeg, da.

  • Og så var det dere med spillelister, da

    Dette er mine ideer om spillelister

    Fra tid til annen at vi har selskap som krever til bakgrunnsmusikk. Da må det musikk til.  Mye musikk. Men ikke for inntrengende – ikke for insisterende – ikke for masete – ikke for krevende – ingen lange komplekse gitarsoloer – eller trommesoloer for den saks skyld – eller vidløftige jazz-improvisasjoner. Flere bassganger enn fuzzete gitarer. Definitivt ikke støymusikk – ikke be-bop – ikke dubstep. Det skal være et bakteppe av behagelig lyd som gir plass til at folk kan snakke med hverandre. Det er jo det man vil når man er på fest. Man skal heller ikke få en følelse av at det er P4 eller Radio Norge som står og durer i bakgrunnen. Ikke for mange låter som er spilt i stykker, altså. Det skal være noe for enhver smak. Gjerne noe mange ikke har hørt før, eller bare har en vag formening om. Det kan gjerne være 70 års spennvidde. Gjerne på alle slags språk – ingen hører etter tekstene likevel – alle mulige genrer. Og det skal være nok sanger i bøtta til å holde hele kvelden – minst.

    Slik får du en liste som både gir plass til Charles Trenet’s «La Mer » fra 1945 til Lana Del Rey som nesten definerer easy listening for det 21 århundre. En liste som sklir florlett fra Herb Alpert & the Tijuana Brass til superkule «The Truth» med Handsome Boy Modeling School.  Som lar croonere som Frank Sinatra, Tony Christie og Andy Williams utfolde seg innimellom nittitalls TripHop og små doser smooth Country & Western. Ingen blir forstyrret av Jim Reeves sin sonore røst – selv om den kommer innimellom litt Exotica (Martin Denny) og elektronika tango (Gotan Project).

    Og slik kan jeg fortsette i det uendelige.

    Og det er forbundet med stor fare å ukritisk bare ta en elle annen Spotify-generert easy-listening-liste. Da vil du i løpet av kvelden risikere at det hele greier flater ut i KI-genererte totalt intetsigende lydsuppe. Usj!

    Et par eksempler for å understreke poenget mitt.

  • John Prine

    Dersom man hadde tatt min far og hans tre brødre opp i en blandemaskin. Blandet de godt sammen – latt alle sammen bli 73 år på samme tid – lagt til en bart og trukket fra evnen til å skrive fantastiske sanger og lysten til å spille gitar. Hva ville du fått da?  John Prine. Forbløffende nok lignet han mere og mer på en god blanding av Knut, Rangvald, Bjarne og Trygve jo eldre han ble. Men der Rangvald, Trygve, Knut og Bjarne hogg trær, sprengte fjellknauser i fillebiter og tuneller lange som vonde år, kjørte lastebil og laget stav til bøtkerne i Stavanger  – skrev John Prine sanger. En diger katalog av udødelige sanger. Emosjonelle, litterære med mange slags dybder – men likevel enkle. Aldri ondskapsfullt ironiske. Gjerne elegant humoristiske. Empatiske helt ut til fingertuppene. 

    Han er opphavet til utallige klassikere udødeliggjort av Nanci Griffith, Bonnie Raitt, Johhny Cash, Loretta Lynn. Til og med Bob Dylan covret sanger av John Prine. Roger Waters for den saks skyld – han også covret John Prine. John Prine døde av Covid-19, 7 april i 2020.

    Hør bare hva Iris Dement – en mangeårig venn og artist selv – skriver om ham:

    John Prine , without a doubt, one of the greatest songwriters this world will ever know. Many people more qualified than me have written about why that is. And many more will follow. Greatest or not, here’s what it comes down to for me and here’s why he rests on my heart’s mountain top: Because he cared enough to look — at me, you, all of us — until he saw what was noble, and then he wrapped us up in melodies and sung us back to ourselves.

    Lake Marie – en av hans mest mystiske sanger har gått på repeat en stund nå. Finner aldri helt ut av den. Så mange U-svinger i den historien…

  • Julesang – I Believe in Father Christmas

    Greg Lake sin «I Believe in Father Christmas» er eller er ikke en julesang. Filmen til sangen gir i alle fall meg litt julestemning. Den er spilt inn i Sinaiørkenen og i rullegrottene ved Dødehavet – med en tilstedeværende beduinstamme som vennlige statister og forbløffede tilskuere til hva som gikk for seg der en gjeng langhårede prog-rockere fra England rullet inn med alt utstyr så fjernt fra Christmas Warehouse og Coca-Cola-nissen som det er mulig å komme. Her er det anti-kommersialisme og fred på jord for alle pengene. Ikke så mange penger, kanskje.

    Greg Lake sa selv en gang at han var dypt takknemlig for den beskjedne sjekken med royalty som landet på kontoen hans en gang i året. At den årlige royalty øker sier og litt om sangens slitestyrke. På spørsmål om hvor mye han får svarte han litt kryptisk i et innlegg i The Guardian: «….at dersom alle som leser dette hører sangen så kan jeg kjøpe meg en øy i Karibien og invitere dere alle sammen…..»

    Og med denne invitasjons-drømmen ønsker vi alle sammen en God Jul og et Mindre Sært og Mer Sosialt Nytt År. Et vanligere år der vi igjen kan ha Hagefest, Gunn-Gunn-spiller jula inn, Bursdager, Familietreff med både Bergensere, Svensker, Tyskere, Oslo-folk og Bulgarere i hagen og ut og inn av huset. Kanskje en jobb-fest eller to i kjelleren. Og med mindre kommers og mer fred. Det er aldri feil.