Den gamle veggseksjonen til tante Olga i Elvegata. Utgåtte kontormøbler fra et firma som så sine velmaktsdager på 60-tallet. Garderobeskapet som har sett bedre dager og en gang var hjemmet til min mors gamle pels. Leksepulten til lille Lotte som nå har blitt stor jente og begynt på ungdomsskolen. Kommoden som er blitt skiftet ut fordi noen ville oppgradere soverommet til en nyere stil. Gamle skap som besteforeldre gjerne ville gi videre til barnebarn, men som de ikke ville ha når det kom til stykket. TV-benken som ikke passet lenger sammen med den nye 55-tommeren. Skapdørene til kjøkkeninnredningen som egentlig ikke burde vært skiftet
Noe passet ikke lenger. Noe har blitt stuet vekk i årevis i påvente av en bedre skjebne. Noe gjelds ikke lenger. Møbler som har stått igjen på stasjonen når toget har gått. Alt er videreformidlet gjennom «gis bort» på finn.no eller utplassert i gjenbrukshallen hos Avfall Sør. Alt er gratis og alt har av noen blitt definert som søppel. Jeg fanger det opp – før det dør helt – sager det i biter og setter det sammen igjen. For eksempel til et spisebord. Og lakker det 20-30 ganger – har vel gått litt surr i antall strøk
Det er tungt og uhamskelig. Omtrent som et piano. Da vi bar det inn i huset – vi var 12 personer med stort og smått – så kunne scenen vært som hentet fra et italiensk melodrama der alle kjeftet og hojet og veivet med armene og pratet i munnen på hverandre gjennom et tungt trafikkert gatekryss. Det var et syn.