vlogg

Kategori: Snekkeren

  • Bøttehatt

    Litt sent ute med å takke for gratulasjoner jeg fikk på min 67 års dag for snart en måned siden. Har blitt skikkelig sløv på Facebook. Det tror jeg mange andre og har blitt. I alle fall var det mange som ikke fikk med seg at jeg inviterte til åpent hus dagen jeg hadde bursdag, selv om jeg kunne friste med mer kake enn i en sunnmørsk konfirmasjon. Det er egentlig en god nyhet. Ingen får noe rikere liv av å bivåne møkkefloden av KI-genererte bilkræsjvideoer eller komiske filmer om forvirrede katter.

    Men uansett: Koselig å bli husket på. Jeg ble altså 67 og kan heretter bli fraktet i buss fra Rutebilstasjonen i Kristiansand til Vigeland Sentrum i Lindesnes Kommune for tjuetre(!) kroner. Jeg kommer også til å fortsette å jobbe som om ingenting har skjedd. Har ikke noe spesielt mål, men det kunne vært stas om jeg klarte å følge det IT-systemet jeg har jobbet med i etaten i noen år fram til det må vike plassen for noe nytt og skinnende blankt som er på vei. Når jeg da endelig finner for godt å tre av kan jeg kikke meg tilbake å skue mitt livsverk i visshet om at jeg ikke vil se noe som helst. Alt jeg har jobbet med et helt liv vil da være borte og erstattet med mer fancy grensesnitt, utvidede brukeropplevelser, integrasjoner herfra til månen, gilde farger, glitter og stæsj. Da er det annerledes med min far som etterlot seg demninger høye som fjell og vanntunneler lange som vonde år. Man erstatter ikke en tunnel med en annen sånn i en håndvending.

    Jeg ønsket meg ingenting til bursdagen min, og det holdt nesten helt inn. Men jeg har av og til ytret et ønske om å skaffe meg en bøttehatt. Det gikk jeg alltid med i tenårene. Men jeg har aldri fått finger’n ut og handlet meg en. Det ordnet seg på min 67 års dag. Jeg fikk bøttehatt av Ola. Vanntett til og med. Det var en høydare. I tillegg til besøk på dagen, bobler, kake og oppmerksomhet.

  • Bord og stoler under Korona

    Det var mange som gjorde mye rart under Korona. Mange som gjorde ting de ikke hadde gjort før.  Mange som fant på ett eller annet bare for å få tida til å gå. Det ble nok strikket en del gensere som gikk rett på lageret, noen kortstokker som gikk med på uendelige runder med kabal, noen joggesko med ødelagte såler etter endeløse turer i skog og mark. For min del endte jeg opp med et lager med bord, stoler og benker – uten en eneste plan om hva jeg skulle gjøre med det. Fant liksom aldri stopp-knappen.

  • Bordet

    Den gamle veggseksjonen til tante Olga i Elvegata. Utgåtte kontormøbler fra et firma som så sine velmaktsdager på 60-tallet. Garderobeskapet som har sett bedre dager og en gang var hjemmet til min mors gamle pels. Leksepulten til lille Lotte som nå har blitt stor jente og begynt på ungdomsskolen. Kommoden som er blitt skiftet ut fordi noen ville oppgradere soverommet til en nyere stil. Gamle skap som besteforeldre gjerne ville gi videre til barnebarn, men som de ikke ville ha når det kom til stykket. TV-benken som ikke passet lenger sammen med den nye 55-tommeren. Skapdørene til kjøkkeninnredningen som egentlig ikke burde vært skiftet

    Noe passet ikke lenger. Noe har blitt stuet vekk i årevis i påvente av en bedre skjebne. Noe gjelds ikke lenger. Møbler som har stått igjen på stasjonen når toget har gått. Alt er videreformidlet gjennom «gis bort» på finn.no eller utplassert i gjenbrukshallen hos Avfall Sør. Alt er gratis og alt har av noen blitt definert som søppel. Jeg fanger det opp – før det dør helt – sager det i biter og setter det sammen igjen. For eksempel til et spisebord. Og lakker det 20-30 ganger – har vel gått litt surr i antall strøk

    Det er tungt og uhamskelig. Omtrent som et piano. Da vi bar det inn i huset – vi var 12 personer med stort og smått – så kunne scenen vært som hentet fra et italiensk melodrama der alle kjeftet og hojet og veivet med armene og pratet i munnen på hverandre gjennom et tungt trafikkert gatekryss. Det var et syn.