vlogg

Kategori: Politikk

  • Bucketlist > Arendalsuke > Check

    Det første som slår meg er lyden. Så mye snikk og snakk. Skravla som går som et putrende lokomotiv. Lyden av engasjert, høflig – innimellom sikkert litt intetsigende prat som ligger som et teppe over hele indre Arendal.

    • surr surr «…de asiatiske markedene….»…..
    • surr surr.«….nei så hyggelig da, jeg kan ikke huske sist vi møttes…du vet, det er jo så mye…».
    • surr surr.«…jeg har ikke tid akkurat nå, men kan vi avtale lunch i morgen?….»
    • surr surr.«…ser du han rett der henne. Det er min mann. Han fikk nettopp jobben som kommunikasjonsdirektør i…»  en trillekoffert rullet forbi, så jeg fikk ikke med meg hvor.
    • surr surr. «…det var i aulaen – så vidt jeg husker ..»
    • surr surr. «…du må forresten hilse på min ..»
    • surr surr.«…kommer du…møtet er satt tentativt til kl 19:00..»
    • surr surr «..hun er altså bare sååå inspirerende..»
    • surr surr «..jeg skulle gjerne vært der, men du vet…tiden strekker ikke …»
    • surr surr «..jeg kjenner mulighetsrommet snevres inn..»
    • surr surr «..ha ha…nei, du så morsomt..ha ha..»
    • surr surr «..jeg møtte Flemming i sted…har du møtt ham…»
    • surr surr «…du skulle vært der, virkelig spennende perspektiver..»
    • surr surr «…takk for i går…ha ha ha…ja det ble litt av en…»
    • surr surr «…vi bare mååå møtes litt oftere i tiden som kommer…»

    Brokker av ord flyr forbi der jeg tusler rundt. Har aldri vært der før, og hadde en slags ide om at her kunne man være casual minus siden det liksom er en festival på et vis. Men på vei inn i Store Treungen med en kopp lunka sur kaffe i pappbeger til kr 45,- forekom det meg at jeg hadde bomma en smule på kleskoden. Herrer: Lys bukse og blazer i «different shades of blue» + sneakers – eventuelt brune skinnsko. Kvinner: Lett sommerkjole og fortrinnsvis hvite joggesko – innkjøpt for anledningen. Jeg: Shorts, sorte sokker, joggesko fra i forfjor og ensfarget grå t-skjorte med en fettflekk like nedenfor venstre skulder. Jeg skulle droppet ostepølsa på 7-eleven.

    Oj, der kom jeg nesten til å kollidere med oljeanalytiker Thina Saltvedt – for anledningen dresset opp i «different shades of rosa».  Og rett rundt neste hjørnet strenet sjakkekspert, SV-politiker og forfatter Hans Olav Lahlum forbi – tynget ned av PC-sekk og en litt for tung skulderbag som holdt på å renne over av papirer – for anledningen kledd i «different shades of loslitt».

    Jeg fikk med meg to arrangementer. «Hvem er du når krigen kommer» og en om «Digital suverenitet».  Mer om det senere. Bare en liten ting til før jeg gir meg. FOMO (Fear Of Missing Out) sitter på jakkeslagene til de fleste her, virker det som. Merket meg nemlig en ørliten detalj. På seterekkene jeg satt hadde alle åpenbart mobilen på – men på lydløst. Plutselig lyste sidemannens mobil opp – etterfulgt av hurtig taste taste – så lyste hos henne – tre seter fra meg….etterfulgt av mer taste taste. Det er så fryktelig travelt på Arendalsuka – men gosh altså – så hyggelig og så inspirerende og så henrivende givende.

  • He is back

    Ikke siden Hitler har verden sett en demagog og folkeforfører som han.

    Tulsa, Oklahoma 20 juni 2020: Han holder sitt første folkemøte etter Corona. Symbolikken er like blytung som tidspunktet er upassende. Tulsa var åstedet for den største massakren av svarte i USA sin historie.

    Madison Square Garden, New York: 28 oktober 2024. Hans siste store rally. Nesten på dagen 83 år etter America First Committee med Charles Lindberg i spissen og et stort amerikansk Nazi-parti hadde sitt store folkemøte samme sted. Begge arrangementer dynket i grove fornærmelser og farlige trusler mot de andre.

    Denne gangen kommer den kriminelle serieovergriperen med en robust politisk plan. Og opportunistiske mange-milliardærer banker på døra og vil være med.

    La det synke inn…..

  • Når FRP skal tette igjen demningen

    Brudd i demningen

    Denne våren og sommeren har det kommet en nesten uendelig strøm av bøker, kronikker, portretter og beretninger fra overlevende fra Utøya. Demningen har bristet. Ut flommer inntrykk og livserfaringer som biter seg fast i ryggmargen i all sin velde av grenseløs ondskap. Erfaringene som barna og ungdommene fra Utøya 2011 bærer med seg kan ikke lenger forties – eller pakkes inn i empatisk svada. Flommen fra demningen som brast ble for sterk – trodde man.

    Og FrP prøver å tette igjen dette dambruddet. 11 juli har ledertrioen i FrP en kronikk i Aftenposten med tittelen «Stopp splittelsen – stå sammen mot voldelig ekstremisme».  Siden den er undertegnet av Listhaug, Solvik-Olsen og Søviknes kan man anta at dette er FrP sitt offisielle bidrag til 10-årsmarkeringen for massemordet på Utøya. Her er alle setninger filt og flikket på. Her må ikke en eneste formulering feile. Gitt den aktuelle kontekst er denne nøye formulerte kronikken lite adekvat og forbløffende stusselig. 

    For det første, andre, tredje, fjerde og femte

    For det første evner ikke trioen å eksplisitt nevne høyreradikal terrorisme uten også å måtte raske med seg islamsk terrorisme og vold fra ytre venstre – hva nå de måtte mene med det.  

    For det andre så vinner de konkurransen om å levere fra seg det tommeste og mest uforpliktende empatiske svada i den strømmen av ord som har kommet i forbindelse med 10-års markeringen.. «Vi gråt på hverandres skuldre og løftet opp alt som forente oss i felleskapet i vårt lille land – og mintes gutten som skulle sittet i kjøkkenstolen som nå står tom….» 

    For det tredje klarer de ikke å la være med å spille ut – unnskyld – offer-kortet. De tre er så lei seg fordi noen peker på FrP sitt spesielle ansvar for å trekke opp grensen mot ytterste høyre.

    For det fjerde er det avgjørende for ledertrioen å sementere en gjengs oppfatning om at Breivik var en enslig og gal ulv som operert i et vakuum der ingen slapp inn. Den fortellingen mangler alle nyansene – men blir den bare gjentatt mange nok ganger så sklir den over til å bli til sannheten om den fascistiske terroristens psyke. 

    For det femte bør man merke seg hva de tre ikke sier noe om. Brungrumset på document.no, resett.no og right.no sine sider. Det høyreradikale hatet som eskalerer. Alle de overlevende fra Utøya som har mottatt hatmeldinger i etterkant. At det største partiet i Norge fikk en hel generasjon politikere drept eller skadeskutt i løpet av noen timer. At mange av de overlevende i tillegg til å motta hatmeldinger fremdeles er dypt traumatisert. Og sist, men ikke minst har de så og si ingen kommenterer til den flommen av grufulle fortellinger fra Utøya som har kommet ut de siste månedene. 

    Ikke mer snakk, takk

    Demningen lekker som en sil og det er FrP som blir blautest på beina. Det er absolutt ingen tvil om at noen debatt – enn si oppgjør 10 år etter er utelukkende ubehagelig for FrP. Kronikken 11. juli i Aftenposten er en kronikk de helst hadde sett at de slapp å skrive. Deres ønsker for markeringen er at vi alle sammen må stå opp mot all slags former for ekstremisme – og latt det bli med det. Kronikken deres adresserer absolutt ingenting av de som virkelig plager ofrene og det politiske Norge i etterkant av det politisk motiverte attentatet.

    Er det dette berøringsangsten egentlig handler om? Man tør ikke utfordre FrP sitt spesielle ansvar fordi man er redd for de voldsomme motreaksjonene som vil komme. At man rett og slett ikke orker FrP sin selvrettferdighet og de angrepene man vet vil komme.  At enhver ytring der man antyder at FrP har et særskilt ansvar blir møtt med raseri og beskyldinger om å bli brunbeiset og kneblet og det som verre er. Det må være slitsomt å forholde seg til. 

    Typisk Listhaug

    10-års markeringen for «hendelsen» – som enkelte kaller det for – i regjeringskvartalet og på Utøya er så vidt over. Men over godt nok til at Listhaug i sin insisterende freidighet igjen drar det dypt konspiratoriske utrykket «Snikislamisering» opp av hatten. En oppklarende og grensesettende debatt – kall det gjerne et oppgjør – med holdningene som var med å generer 22-juli terroren er blitt avløst av en debatt om hvor infame metodene til Listhaug er eller ikke er. Det er ikke til å tro. FrP sin strategi har lykkes. Det har blitt merkelig stille fra Utøya-ofrene etter sommeren. Det er som om man må spørre seg. Hvem har blitt kneblet?

    (PS: Kronikken til ledertrioen i FRP ligger også her: https://www.frp.no/nyheter/stopp-splittelsen-sta-sammen-mot-voldelige-ekstremisme )

  • Moria på Lesbos

    Tenk det. En gang i tiden – da jeg var student på ADH – fant noen av oss ut at det kunne være saklig med en ferie mitt i semesteret – med blodfersk studielån på bok. To uker med sol, strandliv, kokoslikør med grenadin, Castro bar – åpen så lenge vi ville, Anarcos, løsbikkja som hele tiden smøg seg rundt føttene våre og verdens sterkeste mann på havna. Vi var i Molyvos på Lesbos og hadde det bare fint. Den stranda nord på Lesbos der vi var og bygde våre sandslott og drakk dårlig rødvin og billig øl. På akkurat den stranda 35 år etter skyldte døde og levende i land i titusentall. Det er sanseløst uvirkelig. 35 år etter sank mørket.

    Dette er desperate mennesker på flukt fra ødelagte liv, hjem og byer. Skylt i land på en altfor liten øy og strandet der – uten håp – uten fremtid – i en forferdelig pøl av en leir – Moria.

    Det har vært brann i Moria nå. Lesbos er på knærne. Vi her i nord et sted toer våre hender så godt vi kan og håper at vi kan slippe unna med maks 50.  Men i resett.no sine kommentarfelt tas det ansvar. Der har det vært full fest i to dager nå. Noen eksempler (dog etter at resett.no har moderert vekk de mest usmakelige….)

    • «Den brente leiers sympati» funker jo som bare rakkern for de som ønsker å vende snuta mot nordligere trakter.
    • Det skulle ikke forundre meg om denne brannen var påsatt av flyktningene selv, for raskere å komme til et vestlig land og leve på andres skattepenger.
    • Tenn på, alle papirer brent opp, og veien er åpen tilnærmeste NAV kontor.
    • Enslige kvinner var visst livredde for å bli voldtatt så de kunne ikke sove alene. Det lover godt.
    • Kanskje det er trening på bilbrann?
    • Slike tilstander vil det bli i DITT nabolag, hvis sosialistene får viljen sin.
    • Det er trydge-søkene selv som har tent på leiren om som forsøker å hindre brannvesenet sitt arbeide ved å kaste stein på brannvesenet. All-inclusive ferien er slutt. Nå må alle trygdesøkere sendes tilbage til Tyrkia, Afrika, eller hvor de nå kom fr
    • Erna skal hente 50 barn.Håper disse ikke har fått skjegg ennå.
    • Erna & Ropstad har allerede hentet første kvote med skjeggete afghaner-barn. De blir nok bosatt ganske snart i ditt nabolag:)
    • Å, f – Trodde vi hadde tilstrekkelig med importerte pyromaner allerede

    Jeg håper at noen av oss kompenserer for denne uanstendigheten med noen kroner til ordentlige helter som Dråpen i Havet eller Leger uten grenser….

  • Alle Einar Ås sine kraftpenger

    Min far jobbet på anlegg. Han begynte å arbeide på anlegg like etter krigen. Det begynte med Sørlandsbanen. Men etter hvert som byggingen av Norge skjøt fart på 50-tallet var det utbygging av vannkraft han jobbet med. Demninger, tunneler, kraftstasjoner. Jeg har en identitet knyttet til fortellingene om disse anleggene. Det være seg Tokke i Telemark, Hallingdal, Røldal-Suldal, Otra, Sira-Kvina, Fyresdal, Ulla-Førre, Aurland. Lyse, Sjerka, Håverstad.  Alle anleggene hadde sin signatur. Noen var gode anlegg. Noen var mindre gode. I ettertid har sannsynligvis alle disse anleggene vist seg å være eksepsjonelle – med en inntjening utover fatteevne – i forhold til det man så for seg den gangen disse ble bygget.

    Pappa i hyggelig passiar med en Brøyt-fører

    Den verdiskapningen og det grunnlaget for velferdsstaten som ble lagt i disse årene – tror jeg – i enda større grad enn oljen har vært med å definere hva det industrielle Norge er. Og ikke minst: Disse enorme maskinene langt inne i fjellene som dundrer og roterer tilnærmet evigvarende – vil fortsette med det – lenge etter at oljealderen toner ut for godt.

    Verdikjeden var ikke så lang heller. Regn og smeltevann ble samlet i magasiner. Derfra ble vannet sluset inn i sjakter som til slutt endte opp i en turbin langt der nede – dypt inne i fjellet – for senere å manifesteres seg som energi distribuert ut til forbrukere, industri og offentlige anlegg.

    Men noe har skjedd: Verdikjeden er strukket ut. Vi har fått et marked. Verdikjeden er blitt så lang og verdiene så enorme at det er gitt plass til en hel industri av kjøp og salg og meglere og forretningutviklere som alle har funnet seg lukrative innslagpunkter i denne kjeden.  En av de aller flinkeste er Einar Ås fra Grimstad. Han har bygget opp store deler av sin formue kun ved å kjøpe og selge kraft på riktige tidspunkt. Han jobber sannsynligvis intenst mye og har stor kunnskap om det han holder på med. Og han har teft.

    Ja, så var det «hvor skal disse steinene dumpes….»

    Den lange verdikjeden har også gitt plass til Kulturhuset Kilden som hadde aldri sett dagens lys uten kraftmillionene. Veien fra kraftmillionene til Kilden var lang og kronglete vi sagnumsuste Cultiva. Men nå står nå huset der. Kanskje litt i overkant digert, men definitivt til gagn for alle som vil.

    Det er noen tankekors ute og går her: Formuen til Einar Ås tilsvarer byggekostnadene til hele Kilden Kulturhus. Einar Ås tjener pr år godt over det som skal til for å drive hele Kilden Kulturhus inkludert KSO, Operaen og Agder Teater. Kilden har hele offentligheten på seg hele tiden. Einar Ås ønsker å beholde sin anonymitet – og han klarer det og får lov til det. Han holder på med sitt – og vil helst være i fred. Det forstår jeg. Men jeg mener faktisk at samfunnet har rett til å be han om en forklaring. En tekst  som kan rettferdiggjøre at hans virksomhet er samfunnsgagnlig. At det han driver med er verdifullt også for andre enn Einar Ås. Dersom han ikke vil svare selv kan han få et kommunikasjonbyrå til å skrive svaret for ham. Det har han råd til.

    Kockum dumpere og Caterpillar dozere bygger steinfyllingsdam i Sirdal

    For min egen del lurer jeg på hvor høyt min far og hans arbeidskamerater hadde bannet om det hadde kommet dem for øre at en gang i en fjern fortid ville en enkel pokerspiller fra Grimstad vunnet like mye penger på å kjøpe og selge kraft som det kostet å bygge hele Valevatnsdammen i Øvre Sirdal. Den er  kolossal. Jeg husker det. Jeg var der når det ble bygget. To tre hundre mann holdt på med denne i fire år. Og jeg husker godt at karene kunne banne.

    Bildene i artikkelen er noen blinkskudd fra pappas liv på anlegg. Jeg tror de er tatt i Fyresdal, men er ikke helt sikker. De kan og være tatt i Sirdal.